Pre Creedence

På Potola Jr High, i utkanten av East Bay Sans Fransisco, et sted kalt El Cerriot fant man i 1958 et band kalt The Blue Velvets, som ble

dannet når John Fogerty og Doug Clifford fant sammen i deres felles interesse for Blues, R & B og rock n roll.

Med hjelp fra moren sin tok John Fogerty opp et lån på $80 for å kjøpe en Sears Silverstone og en forsterker. Doug,

som spilte trommer, løste utstyrproblematikken med å balansere en skarptromme på en potteplante og brukte to

knekte og slipte biljardkøer. Han tok senere på seg en jobb som gartner for å finansiere kjøp av ordentlige trommer.

De to inviterte med seg Doug’s venn Stu Cook til å bli med i bandet, en i utgangspunktet klassisk pianist som de senere

årene hadde blitt ivrig lytter av en lokal R&B radiostasjon. Doug og Stu var født nesten likt, og pga etternavnene satt de

alltid i nærheten av hverandre på skolen. Blue Velvets ble dannet, og mot slutten av 1959 spilte de rundt omkring på messer,

fester og diverse arrangementer i området. I løpet av 59 spilte de også inn deres første innspilling. Med John på gitar, Doug på trommer

og Stu på piano spilte de inn en sang som John senere har kommentert med følgende. ”Jeg hadde et garasjeband gjennom

hele Junior High og High School, samt en semi-innspillings karriere. Med det mener jeg at jeg laget min første innspilling når j

eg gikk i niende klasse. Tre av oss som senere ble Creedence var back-up band for James Powell, på et lite selskap kalt Christy

Records. Låta ble faktisk spilt på lokale R&B radioer i ca tre uker. Det var en typisk fire akkords, treg doowoop låt kalt Beverly Angel”. 

Samtidig som Blue Velvets etablerte seg i det lokale musikkmiljøet, bygget også Johns bror Tom seg opp som

musiker og sanger. Han spilte i et band som kalte seg The Playboys, som tok på seg mindre jobber. Hans vokal

imponerte så mye at han ble bedt om bli med i en av toppgruppene i området, kalt Spider Webb and the Insects.

Nå og da var han også med The Blue Velvets på jobber.

Da Spider Webb and The Insects ble oppløst i 1959, spurte Tom om brorens band ville spille med han på en

demo. De spilte inn to låter, men de førte ingen steder. Tom, som var gift og jobbet full tid, ville fortsatt leve ut

rockedrømmen, og overbeviste John, Stu og Doug om at han kunne være en ressurs for bandet deres. John

hadde enda ikke begynt å synge, så på Høsten 1960 ble the Blue Velvets til Tommy Fogerty and the Blue Velvets, og de begynte å spille ute. 

Til tross for at det var få seriøse band i området var det vanskelig å få spillejobber og komme seg noen vei. De begynte derfor i løpet av 1961

å henge rundt lokale plateselskaper og studioer, og hjalp også til som musikere for andre lokale artister. Samme år ga et lokalt plateselskap kalt

Orchestra uttrykk for at de likte en innspilling av to Brødrene Fogerty komposisjoner kalt Come on Baby og Oh! My Love, så de bestemte seg

for å trykke den opp. Senere samme år trykket de opp to nye brødrene Fogerty komposisjoner, kalt Have you ever been Lonely og Bonita, før

de i Juni 1962 ga bandet en siste sjanse og trykket opp Tommy Fogerty og the Blue Velvets med låtene Yous You did og Now you’re not mine.

Sistnevnte gjorde det desidert dårligst av utgivelsene, og det ble den siste utgivelsen under det navnet.

Det lokale plateselskapet Fantasy ga i 1963 ut en instrumental single med en jazzartist kalt Vinve Guaraldi, som gjorde det bra på landsbasis.

I ekstase over at et lokalt plateselskap hadde vært med å gi ut en nasjonal hit, og attpåtil en instrumental, tok Fogerty brødrene kontakt med

Guaraldi i håp om å selge han noen av deres instrumentale låter. Bandet kom da i kontakt med en av plateselskapet grunnleggere, Max Weiss,

som ble så imponert over bandet energi at han signerte de som et rockeband. Han foreslo et navnbytte, og valget falt på The Visions. Fra de

spilte inn de to låtene Little Girl (Does your mama Know) og Don’t tell me no Lies, til låtene ble utgitt, hadde Beatlemanien kommet. I håp

om å utnytte den nye trenden innen musikkbransjen ble låtene sluppet under navnet The Golliwogs, et navn som kom til å henge ved i 3 ½ år.

Under navnet The Golliwogs spilte bandet fortsatt på fester, militærbaser og barer på Vestkysten. Tom hadde

pga andre forpliktelser på denne tiden ikke alltid mulighet til å være med, og spesielt etter en to ukers jobb i

Oregon, hvor John sang siden Tom ikke kunne være med, sang John på seg mye selvtillit og begynte å ta mer

og mer over som vokalist. For å kompensere for dårlig eller manglende PA måtte John skrike vokalen, noe

som ga han det raspete blues hylet han senere er blitt meget kjent for. Da de også ofte spilte i mange ”merkelige”

lokaler, med mennesker som enten bød John i mot eller fikk han til å le, utviklet han vanen å synge sideveis inn i

mikrofonen fordi han så i veggen ved siden av scenen, for ikke å bli satt av enten latter eller avsky. Samtidig gikk Stu

Cook gradvis mer over fra piano til elektrisk bass og Tom konsentrerte seg mer om kun gitar.

Bandet tjente ikke nok til å leve av, og etter at de tre yngre medlemmene nå var ferdig med High School måtte

hele bandet finne noe å gjøre ved siden av å være musikere. Tom hadde allerede en liten familie og jobb, Stu og Doug dro på San Joses

Statlige universitet, mens Tom begynte å jobbe for Fantasy Records med ansvar for utsendelse og frakt av utgivelser.

The Golliwogs spilte inn noen skiver, og John vokste mye som låtskriver i denne perioden.

I Oktober 1965 ga bandet ut en sang kalt Brown Eyed Girl som solgte mer enn 10,000 kopier og skapte litt buzz. Det gjorde dog ikke the

Golliwogs til en storhet i musikkbransjen, og allerede neste singel, en tidlig versjon av Walk on Water som vi finner på et senere CCR album,

ble en total flopp. Bandet utga i alt sju singler.

The Golliwogs turnerte barer, klubber og studentbuler i tre år til. Doug hadde sluttet å studere og begynt å jobbe, men måtte senere de at han og

Fogerty ble innkalt til militæret. De seks månedene de var inne i aktiv tjeneste satte bandet tilbake en god del, men det tok seg opp igjen da

Doug og John ble ferdige nesten samtidig med at Stu var ferdigutdannet på San Jose State. Bandet medlemmer begynte å bli voksne, og i 1967

måtte bandet ta et oppgjør med seg selv og sine ambisjoner.

Det endte med at Stu solgte bilen han hadde fått av faren sin da han ble ferdig med utdannelsen, og han og Doug leide et lite hus hvor bandet øvde

og hang sammen. Tom sluttet i sin jobb hos det lokale energiselskapet Pacific Gas & Electrics, og bandet satset med flere spillejobber enn noensinne.

Pengestrømmet forbedret seg noe, men ikke mye.

På samme tid følte brødrene Weiss, som hadde grunnlagt plateselskapet Fantasy som the Golliwogs hadde kontrakt med, at det var på tide å slutte i

platebransjen etter 20 år. Saul Zaentz, en selger for et stort selskap, samlet sammen en gruppe investorer og kjøpte Fantasy. Zaents og John kjente

hverandre, og hadde et godt forhold. Zaentz likte the Golliwogs, men fortalte John at de måtte gjøre noen forandringer. Han hadde lagt merke til de

forandringene som skjedde i bransjen, med stadig flere såkalte ”undergrunnsradioer”, og konsertsteder som the Filmore som presenterte band som The

Greatful Dead og The Great Society, senere Jeffersons Airplane.

Creedence

The Golliwogs forandret navn til Creedence Clearwater Revival, etter en kamerat av Tom som het Credence Nuball. Cearwater tok de fra to ting, en

ølreklame, og den økende bevegelsen i landet for bedre miljø og økologi. Revial dro de med som symbolikk for revitaliseringen av bandet og deres nye

satsing på musikken.

I 1968 kom bandets selvtitulerte debutalbum, etter ti år under andre navn. I en tid hvor amerikansk musikk var

preget av store forandringer og ønsker om revelusjoner representerte albumet noe letthørt. Den såkalte

Swamp-aktige rocken bandet er blitt så kjent for tydeliggjør seg for første gang på dette albumet, og låter

som Susie Q, I put a spell on you og Walk on Water var ikke typiske låter for et band fra Bay Area på Vestkysten.

Susie Q og I put a spell on you var to av meget få CCR hits som ikke var skrevet av John Fogerty. Både disse og

låta Porterville fikk radiotid allerede før albumet kom ut, og Susie Q var den som gjorde det best med en 11. plass

på Billboards singelliste. Mange lurer på har lurt på hvorfor denne låta er så lang, hele 8 min og 34 sek, noe som

er en følge av at de på denne tiden spilte mange og lange konserter, med lange sett, og de dro derfor ut låtene

med lange solopartier og instrumentale partier får å fylle spilletiden. Låta ble for øvrig spilt inn på første forsøk.

 Av låtene på albumet var Susie Q skrevet av Dale Hawkins, I put a spell on you er en opprinnelige Screaming Jay Hawkins

låt, mens 99 ½ ble skrevet av Wilson Pickett.

Creedence Clearwater Revival nådde 52. plass på Bilboards albumliste.

I Januar 1969 slapp bandet albumet Bayou Country. Albumet var spilt inn over to uker I 1968, i RCA Studios i Holywood. Alle låtene på

albumet ble laget mens bandet hadde turnet etter det forrige albumet, og var spilt på konserter før de ble sluppet på albumet. Med tittelen

underbygger bandet den oppfatningen som eksisterte om at CCR var et sørstatsband, og albumet ble en kontrast til de mange spykedeliske

Flower Power innslagene man fant på denne tiden. Den dype og mystiske sørstatsrocken, ofte betegnet som ”Swampy” ble dyrket på denne skiva.

Til tross for at bandet av mange ble oppfattet som et sørstatsband, var det ikke alle som lot seg lure. Da bandet i forbindelse med en spillejobb i

nettopp sørstatene, nærmere bestemt i Patton Rouge i Louisiane, ble bandet nektet å sjekke inn fordi de hadde langt hår, noe som var typisk for

”radikale vestkyst-hippier”.

I 1968 bodde John Fogerty sammen med kone og barn i en liten leilighet i El Cerrito, mens han var i the National Guard. Han utviklet Insomnia av

frustasjonen rundt det å ikke ha tid il bandet, og det faktum at bandet ikke klarte å følge opp suksess deres første singel Susie Q hadde. Frykten var at

han måtte tilbake til jobben med å vaske biler.

Det var i de sene nattetimer, med drapet på Kennedy på Tv’ev og minnet om Mark Twain bøker og B filmer fra the Cajun Swamps om dampbåter han

lagde låter som Proud Mary, Born on the Bayou og Keep on Chooglin.

Ved senere anledninger har alle bandets medlemmer unntatt John Fogerty blitt spurt når de følte de har ”klart det” i musikkverdenen, har de svart

”første gang de hørte John spille Proud Mary”. John Fogerty skrev Proud Mary like etter at han hadde fått papirene sin på at han var ferdig med sin

periode i The NAtional Guard of Reserves. Inpirert av Fogertys oppfatning av hvordan sørstatene var, og så for seg de store ”padle wheelers båtene” på elvene.

Bayou Country kom så høyt som 7. plass på Billboards albumliste, men Proud Mary nådde 2. plassen på singellista.

Proud Mary er også en av verdens mest covrede låter, med over 100 forskjellige versjoner av forskjellige artister. Mest kjent er kanskje Ike og Tina Turners

versjon, som også ble en stor hit. Bl.a. Bob Dylan uttalte at Proud Mary var hans favorittlåt dette året.  

Senere i 1969, nærmere bestemt August, slapp bandet et nytt album kalt Green River. Dette er et veldig

rocka album, som kan sies å bære preg av at bandet begynte å få stor kommersiell suksess. Man finner

derfor flere tre minutters låter, og ingen låter med lange solopartier. Låtene var med andre ord mer tilpasset radiospilling.

Bad Moon Rising, som er å finne på dette albumet ble banders første nummer 1 hit i England. Fogerty skrev

denne låta etter at han hørte en historie om en bonde som visstnok skal ha inngått en pakt med djevelen,

hvorpå senere da en tornado gikk gjennom dalen han bodde var hans avling den eneste som stofd igjen,

alle andres ble ødelagt.

Når låta nådde førsteplassen i England feiret bandet og plateselskapet med en fest i studio. Senere den

kvelden dro Stu og Doug ut og kjørte om kapp med bil og motorsykkel. Det endte med at Doug smadret

Porschen sin og Stu motorsykkelen sin, og Stu måte gå med krykker i en ukes tid.

Nevnte Bad Moon Rising, som ble CCRs fjerde singel, nådde 2. plassen på Billboards singeliste.

Green River gjorde det samme, mens Commotion nådde 30. plassen. Albumet solgte til gull, og endte

på en 1. plass på Billboards albumliste.

Creedence spilte faktisk på Woodstock i August samme år, men John Fogerty ville ikke ha bandet med i den offisielle filmen eller lydsporet. John

følte at bandet spilte under evne, noe som må ses i sammenheng med at bandet gikk på kl 03.00, etter at artisten før, et annet San Fransicobasert

band, Grateful Dead, jammet til langt over tilmålt tid. Innen Creedence gikk på scenen hadde mange av tilskuerne gått og lagt seg, eller var for dopet

til å få med seg hva som skjedde på scenen.

Allerede November samme år kom neste album, titulert Willy and the Poor Boys.

På dette albumet finner man bl.a. Fortunate Son, ble skrevet etter at Fogerty så Pat Nixon, president Nixons sønn på TV, og Fogerty tenkte at

til tross for at dette er unge amerikaner, i aldersgruppen som var akuelle for å bli innkalt til å delta i Vietnamkrigen, men unger som disse og av

borglige kommer aldri til å bli sendt i krig. Både Doug og John var i de militære styrkene, og måtte kjempe seg ut for å kunne fortsette bandet,

så vi ser et ganske politisk engasjert CCR på denne skiva. Fortunate Son nådde 14. plassen på Billboards singelliste, som B siden på singelen Down

on the corner som nådde 3. plass.

Gjennom låtene Midnight Special og Cotton Fields, som er hentet fra sangkatalogen til den tidligere fangen Huddie Ledbetter fra 1930 tallet, ser

man arven Fogerty brødrene fikk fra sin mor, som elsket folk og bluessjangeren og dro med ungene på mange konserter.

Albumet nådde 3. plassen på albumlistene i USA, mens Down on the Corner nådde 3. plassen på singellista. Bådde dette albumet og det forrige lå

over et år på albumlista, og Willy and the Poor Boys solgte til platinum med over fem millioner solgte eksemplarer.

I september 1970 slapp bandet albumet Cosmo’s Factory, etter trommeslager Doug Cliffords kallenavn,

og den lagerbygningen bandet øvde i. Albumet nådde første plass på albumlista både i England og USA.

Albumet ga med det bandet sin første 1. plass i England. På albumet finner man singelen Who’ll stop

the rain som nådde en 13. plass på singellista i USA, og Travelin’ band, som nådde 2. plass. Sistnevnte

låt førte faktisk til at John Fogerty ble saksøkt av plateselskapet til Little Richard for plagiering, noe som

er ironisk i og med at låta var ment som en hyllest til nettopp Little Richard.

En annen låt på dette albumet er Lookin’ out my backdoor, som til tross for hva man skulle tro ikke

handler om en narkorus. Andre låter som markerte seg på listene var Up around the bend, Run thru the

jungle og long as I can see the light.

Det var i etterkant av at dette albumet ble sluppet det begynte å tydeliggjøre seg en strid mellom bandet

og plateselskapet, da bandet følte at Fanatsy fikk for mye for å gjøre lite. Bandet gjorde så å si alt selv, og

alle albumene med unntak av det første ble til og med produsert av John.  Stemning innad i bandet var

også dårligere enn den tidligere hadde vært, men dette tydeliggjorde seg ikke før innspillingsprosessen til bandets neste album, Pendulum, tok til.

Bandets tre andre medlemmer enn John ville få mer innflytelse både på bandets kunstneriske og forretningsmessige anliggende, og

spesielt bror Tom ville slippe mer til som låtskriver. John nektet å forandre på prosessen, da han fryktet at det ville føre til flere diskusjoner,

forsinkelser og sårede ego’er.

Albumet Pendulum, ble sluppet rundt juletider 1970, og ble spilt inn over tre uker i San Fransisco. Dette skulle bli bandets sistealbum som kvartett.

Før innspillingsprosessen begynte brukte bandet seks uker på å øve inn låtene til de var perfekte. Rykter skal ha det til at de var så nøye at trommeslager

Doug Clifford merket cymbalene sine der han skulle slå på de forskjellige sangene, og at bassist Stu Cook smurte inn bassforsterkeren sin med vaselin for å

få en spesiell sound.

John Fogerty traktere orgelet mye på denne skiva, noe som tydelig viser hvor mye band Booker T & the MG’s inspirerte spesielt John. Nevnte band var

forresten å finne som special guests på CCRs turne i 1969.

Når albumet ble sluppet arrangerte bandet en kjempestor fest, hvor pressefolk ble flydd inn, mat ble servert og bandet spilte noen låter fra det nye albumet.

Dette var en del av John Fogertys forsøk på å få John, Tom, Stu og Dougs navn like kjente som John, Paul, George og Ringo, men endte med at bandet

til dels ble latterliggjort i media. Til tross for dette solgte albumet bra. Bandet inneholder bl.a. singelen Have you ever seen the rain, som ble en topp ti hit i USA.

Før albumet ble dessuten en book kalles ”Inside Creedence” gitt ut. Den tok seks uker å skrive, og mange kopier av den ble også solgt sammen med albumet.

Som nevnt ble dette bandets siste album som kvartett, og Tom Fogerty hadde annonsert at han kom til å slutte i bandet allerede før

Pendulum ble sluppet. I Februar 1971 sluttet han, og satset på en egen solokarriere. Hans eneste listeplassering ble hans selvtitulerte

album fra 1972, som nådde en 180. plass på albumlista. Resten av bandet bestemte seg for ikke å prøve å erstatte han, men heller

satse videre som en trio.

I 1972 slapp så det nå tre band store bandet det som skulle bli deres siste album, kalt Mardi Gras.

1971 sto dermed uten noen offisielt albumslipp, selv om bandet slapp singelen Sweet Hitch-Hiker

dette året, en låt som senere var å finne på nettopp Mardi Gras. Bandet brukte også 1971 til å turnere

USA og Europa, og til tross for stor kommersiell suksess fortsatte forholdet mellom bandmedlemmene å surne.

Før innspilling av Mardi Gras tok til kom John med et sjokkerende krav ovenfor de andre bandmedlemmene,

da han forlangte at bandet nå skulle bli gjennomdemokratisk, og hvert bandmedlem skulle stå for en

tredjedel hver av det kommende albumet.

I ettertid har det vært litt strid om hvordan akkurat dette forløp seg. Stu og Doug har i etterid påstatt at det

kun var Tom som vill ha mer å si på det kunstneriske, mens de ville har mer innflytelse over forretningsbiten,

og var derfor motvillige til å både lage og synge inn tre låter hver. Fogerty selv påstår at det var Stu og Cook

som forlangte mer kunstnerisk innflytelse, og sto hardt på det.

Albumet ble sluppet i April 1972, og ble slaktet av kritikere og led under dårlige salgstall. Av få høydepunkt

finner vi nevnte Sweet Hitch-Hiker og Fogerty’s bidrag Someday Never Comes, som ikke engang nådde topp 20 i USA. Albumet ble bl.a. av Rolling Stones

Magazine kalt albumet det verste albumet som noen gang er sluppet av et stort rockeband.

John Fogerty forhold til bandmedlemmene var ikke det eneste som var på hell, men forholdet til plateselskapet Fantasy, og da spesielt eier Zaentz var også

dårlig. Lovnader om at en større del av kaka skulle gå til bandet ble brutt, og bassist Stu Cook, som har en grad innen Forretningsdrift har på et senere

tidspunkt uttalt at Creedence hadde den dårligste plateavtalen av alle store Amerikanske artister gjennom tidende.

Etter at albumet ble sluppet la bandet ut på den turneen som skulle bli bandets siste. Noen kilder påstår at pøbler i publikum kastet mynter

på bandet under deres siste konsert den 22. Mai 1972, og 16. oktober samme år annonserte plateselskapet at Creedence Clearwater Revival var oppløst.

Post Creedence

Fogertys forhold til Zaentz og Fantasy records surnet mot slutten av bandets karriere, og spesielt etter at det ble oppløst. En uheldig situasjon hvor

John tapte mye penger som følge av noe økonomiske rådgiving knyttet til bytte av bank, og det faktum at selskapet satt på rettighetene til låtene og

en kontrakt om flere album som ennå ikke var laget kvalte Fogertys kreativitet. Når Fogerty i tillegg også er en person som liker å

ha full kontroll, har dette i stor grad preget Johns senere karriere, helt til hans kontrakt ble overgitt Concord REcords, som kjøpte opp fantasy records,

i 2004. Det var først 4 July 1987 John igjen spilte gamle Creedence låter live, til ære for gamle Vietnam veteraner.

I 1990 døde Tom Fogerty av AIDS, som han fikk etter en blod overføring, og til tross for at John besøkte sin syke bror flere ganger i løpet av hans

sykdomsperiode, klarte de ikke helt å legge uenighetene fra tiden i Creedence bak seg.

CCR ble innlemmet i Rock n Roll Hall of Fame i 1993. Tom Fogertys kone hadde med mannens urne, og det snakk om at bandet skulle spille  

sammen med Toms sønn på rytme gitar. John nektet dette, men til tross ble de resterende bandmedlemmene igjen og så John på scenen sammen

med bl.a. Bruce Springsteen. Det ble til og med tatt et bilde av alle de gjenlevende medlemmene samlet, men ingen blikk eller ord ble utvekslet.

Tommeslager Doug Clifford tuslet ut av lokale med tårer i øynene.

Men det har faktisk forekommet at de tre har spilt sammen etter at bandet ble oppløst. 20 oktober 1980 jammet John, Stu og Doug sammen i Toms

bryllup, og de tre spilte sammen på deres 20 års High School Reunion I 1983, da under Creedence sitt opprinnelige navn, Blue Velvets.